Flytta meg

Jeg er faktisk ikke forsvunnet helt nå heller. Har bare forflyttet meg litt. Jeg er ikke alltid venn med blogg.no, og av og til har jeg et større behov for å skrive på engelsk enn norsk (har en del venner i utlandet jeg vil dele livet med også), så jeg har lagd en ny blogg hos wordpress. Usikker på hva det vil si for denne bloggen - jeg vil ikke helt gi slipp på den heller. Plutselig vil jeg heller skrive her enn der igjen. Så jeg lar den stå. For den som ikke bryr seg om å følge meg over til den engelske plattformen kan jeg bare meddele at jeg fødte en nydelig gutt på 3,3 kg den 10. august, og at livet er herlig. Ellers er det mer å hente her:

http://norwegianfamily.wordpress.com

Toskedyret

Når man har hund er det viktig å stimulere både hode og kropp så ikke dyret blir trassete. En understimulert hund blir kjapt like utfordrende som et tvillingpar i den verste 3-årstrassen, men det er egentlig ikke så mye som skal til for å unngå. Noen går til innkjøp av dyre tenkeleker til dyra sine, og for all del - kjør på. For de med litt dårligere økonomi holder det lenge med en eske, litt papiravfall og noe godt å gjemme unna. Aiko (a.k.a. "Toskedyret") var sysselsatt i nesten en time, og godt fornøyd da han endelig fikk tak i belønningen som var godt gjemt inni esken inni esken inni esken.


Idunn

Fotoshoot, 15. juli

Det er nesten trist hvor få bilder det finnes av kjærestemannen og meg. Ikke at noen av oss er særlig kameraskye, vi er bare ikke særlig flinke til å oppsøke kameraene heller. Nå syntes vi det begynte å bli på tide å gjøre noe med bildemangelen, så for et par uker siden meldte vi oss på en liten fotoshoot hos Mmodel her i byen. Prisen var nok litt høyere enn vi i utgangspunktet var komfortable med, men da vi så bildene var det ikke noe spørsmål om vi skulle slå til eller ikke. Selve fotograferingen og sminkingen var gratis - så om vi ikke hadde likt noen av bildene kunne vi bare dratt uten å betale så mye som et øre. Men - vi likte bildene, vi! Og ordentlige kjærestebilder måtte vi jo ha. Fotografen kom i form av ei livlig svensk dame som ikke viste noen tegn til å ha holdt på i 8 timer uten pause. Her er noen av de MANGE bildene vi fikk med oss hjem:

Idunn
PS: Sjekk hvor lite gravid jeg ser ut på bildet i midten, 'a! Er jo bare 36 uker på vei, liksom.. Nå har jeg forresten bekket 38 uker og nurket kan, bokstavelig talt, komme når som helst.

Hverdagsplaner

Jeg liker å ha ting å gjøre. Noe produktivt å sette fingrene i. Jeg er også glad i konkrete planer, og to-do-lister hvor jeg kan krysse av alt som er gjort. Da jeg kjøpte en ny planlegger for 2012/2013 satte jeg meg dermed et mål om å ha minst én ting å gjøre, hver dag. Litt fordi jeg har så lett for å ramle inn i en gidder-ikke-gjøre-noenting-rytme om jeg ikke har noe å gjøre, men også fordi jeg elsker følelsen av å fullføre noe jeg har bestemt meg for. Jeg snakker ikke om store oppgaver og events på daglig basis, altså, jeg er ikke superdame eller noe. Det kan være noe så smått som å lese et kapittel av pensum, eller en kinodate med kjæresten. I går stod "nedvask av kjøkken, del 1" på planen. Etter å ha vasket samtlige skap og hyller, kjøleskap, kjøkkenbenk og bord (med god hjelp av kjærestemannen, må jeg nevne), var kroppen så oppbrukt at jeg skjønner ikke hvordan det kunne ta meg så lang tid å sovne etterpå. Men jobben ble gjort, og det var en fornøyd, om sliten, høygravid dame som fikk vagget seg i seng ved slutten av dagen. I dag står det litt roligere ting på planen, nemlig å lese kapittel 19 i "Det tenkende mennesket" ("Thomas Kuhn og vitenskapelige revolusjoner"), etterfulgt av bursdagsmiddag med verdens tøffeste bestevenninne Marit, som fyller 22 år i dag. 

Jeg har vært en liten facebooktyv og stjålet bilde! Regner med det går fint ;)

Med det ønsker jeg dere alle en god tirsdag! Kanskje har dere fått noen glimt av sol i dag dere også?
Idunn

Positive tanker og følelser

Det er nesten merkelig hvor rolig jeg har blitt de siste dagene. Ikke sånn sitte-i-sofaen-og-gjøre-ingenting-rolig, men jeg har fått en slags avslappet innstilling til alt mulig. Blir det i overkant å si jeg tror det skyldes graviditeten? Jeg hadde et par uker for litt siden der jeg var så klar for å bli ferdig med hele mageopplegget, at jeg konstant måtte minne meg på at jeg tross alt ikke ville at nurket skulle bli født for tidlig. Jeg måtte holde meg opptatt med diverse ting hele tiden for ikke å få for god tid til å sitte og synes synd på meg selv. Og synd i meg var det jo ikke på noen som helst måte - var bare så heidundranes lei.
Så, for ei knapp uke siden ble jeg omtrent overfalt av denne roen. Skuldrene senket seg, alt av negative tanker forsvant og hele meg ble rett og slett.. rolig. Jeg fikk en sånn.. alt-er-akkurat-som-det-skal-være-følelse. (Er ikke ordforrådet bare helt fantastisk i dag?) Alle halvpaniske tanker om hva som må gjøres før nurket kommer ble plutselig mobilisert til handling, og jeg kan nå si med hånda på hjertet at alt er klart. Om nurket skulle komme til verden NÅ, hadde det vært helt greit.
Det er nøyaktig tre uker til termin i dag, og jeg som hele veien har prøvd å innstille meg på å gå over tiden har begynt å slite med den tankegangen nå. For sammen med roen som senket seg over meg for ei uke siden kom en slags visshet om at dette nurket kommer IKKE til å vente til termin. Og den vissheten har jeg ikke klart å riste av meg, uansett hvor klar jeg er over at førstegangsfødende nesten alltid går over termin. Så jeg sitter her i sofaen, avslappet og lykkelig, med en mage som buler i de fleste retninger, og kjenner på murringer og kynnere og vet at kroppen gjør akkurat som den skal; nemlig forbereder seg.

Jeg velger bevisst å ikke skrive noe om Utøya i dag. Den oppgaven overlater jeg til de som har et litt mer personlig forhold til det som skjedde. Selv velger jeg å kjenne på de gode følelsene, til tross for hvilken dag det er, og har droppet de daglige rundene innom nettaviser og skrudd av TV og radio. Jeg tillater meg selv rett og slett å leve i en boble for en stund.

Idunn

Matsnakk

Vi har ikke vært de flinkeste når det har kommet til mat her i huset. Det har ikke vært middag hver dag, og rett som det er har det ikke vært mer avansert enn en grandiosa slengt inn i ovnen fordi vi ikke har hatt ork til å lage noe mer avansert. Vi har hatt gode intensjoner om å spise restene som har blitt igjen av middagene som vi aldri klarer å lage i små porsjoner, men de blir stående i kjøleskapet til de omtrent kryper ut av seg selv. Dårlige vaner, altså, og ikke direkte økonomisk heller. Bevisst på problemet har vi vært hele veien også, og irritert oss grønne på at vi ikke har tatt tak i dette. Det er ikke så lett å sparke seg selv i gang, spesielt ikke når man skal ha et så sabla avslappet forhold til alt mulig. Med innstillingen "hvorfor gjøre i dag det som kan vente til i morgen" blir dørstokkmila nærmest uoverkommelig.

I skrivende stund er jeg 34 uker på vei - det er seks uker til termin. Innen nurket kommer er vi fast bestemt på å ha innarbeidet gode matvaner. Ikke bare når det kommer til middag, men dagens måltider generelt. Knut Haavard er veldig dårlig på å spise frokost, synes det er mye kjekkere å gå løs på potetgullskåla han begynte på dagen før. Sånt godtar ikke jeg, og pisker han inn på kjøkkenet for å få i seg ordentlig mat før han begynner å pakke i seg søppel. Selv spiser jeg verken potetgull, sjokolade eller andre godsaker før klokka tre. Første steg i en godis-avhengigs avrusning. Neste steg blir godterinekt før klokka seks. Etter hvert blir jeg å dra med kjærestemannen på denne avrusningen også, men han er nok ikke helt klar for det ennå.

Vi har de siste par ukene spist skikkelig middag hver dag, inkludert grønnsaker og salater. Vi har holdt oss unna TVen og heller spist ved kjøkkenbordet og kost oss sammen, og vi har satt unna rester som vi så har husket å spise. I dag for eksempel spiste vi opp det som ble igjen av helgas lasagne og hjemmelagde pizza. Aiko fikk de litt vasne restene av en salat blandet inn i fóret sitt og har vært strålende fornøyd siden. Det føles godt å ha gått i to uker uten å ha kastet noe i ren dovenskap. Vi er på bedringens vei.

Frukt er blitt fast inventar. Det gir mye bedre samvittighet å gnafle på ei plomme når du blir overfalt av "the munchies" enn å pakke i seg ei sjokoladeplate, også er det jo egentlig minst like godt. Nå hjelper det muligens på at mine gravid-cravings i stor grad har bestått av jordbær, plommer og vannmelon.

Det jeg ville fram til var vel i bunn og grunn at det er håp for oss også. Vi er på bedringens vei. Vi vil kunne legge til rette for et sunt forhold til mat hos nurket, et forhold som ikke er preget av uhorvelige mengder søtsaker og ferdigmat, men heller ikke en angst for den typen matvarer... Eller var det egentlig det jeg ville fram til? Ja, jo - jeg tror det. Det er i alle fall ikke feil. Nå skal jeg knaske i meg ei plomme eller to før jeg går og tømmer vaskemaskina. Så blir det natta. Kvalitetssøvn er tross alt blitt et fremmedord, så vi prøver å gjøre opp for kvalitet med kvantitet. Verdt et forsøk.

Ha en god kveld!
Idunn (som til stadighet sliter med bilder, så mangelen må bare leves med innimellom.)

Uke 26s Småtterier

Prosjektsnack:

Denne uka har vi fått gjort klart soverommet vårt til nurket kommer. Det er jo en stund til ennå, men jeg blir så glad av å se ting bli gjort og det går mer og mer opp for meg at det nærmer seg. Soverommet er dermed blitt vasket ned og ommøblert, Knut Haavard har montert sprinkelseng og jobber for øyeblikket med å sette sammen en kommode. Jeg er ikke mye hjelp til den slags arbeid, men han virker å være fornøyd med å pusle for seg selv. Helt greit.

Studiesnack:

Det har ikke blitt stort til studering på meg det siste halvåret. Jeg har lest og notert så smått i et fag, men hadde ikke stort med forventninger til eksamen siden jeg var så dårlig i begynnelsen av året. Gnisten forsvant liksom når jeg ikke klarte å se for meg å stå i noe fag, og dessuten blomstret tvilen opp om dette var et studie jeg kom til å fortsette med. Konklusjonen har vel i grunn landet på "nei", men jeg har et års permisjon å gruble på, så får vi se hvordan det ender. Jeg skal uansett ta opp eksamen i filosofi til jul, siden jeg strøyk i den forrige runde. Så da begynte jeg like godt lesinga denne uka, så har jeg god tid til å sluke i meg stoffet som gikk meg langt over hodet sist gang. Til jul skal jeg nemlig ikke bare stå, men få toppkarakter. Det har jeg bestemt. Så nå har jeg lest meg halvveis gjennom Del 1 av "Det tenkende mennesket" og frisket opp kunnskapen om Sokrates, Platon, sofistene, Pythagoras, idélæren og idealstaten. Hurra for det. Det er jo ikke dette stoffet jeg sliter med, faktisk synes jeg det er litt interessant. Jeg gruer meg mer til jeg kommer fram til Kant og Hume og den gjengen. Da skal du ikke se bort fra at frustrasjonen slår til for fullt igjen.

Musikksnack:

I går hadde jeg besøk av Marit. Greia med å ha ei bestevenninne som har kjent deg siden begynnelsen av barneskolen er at dere kan se tilbake på barndommens musikkgleder uten å overrumples av skam. For all del, vi ler så vi gråter av at det var akkurat denne musikken vi valgte å vie så mye oppmerksomhet til, men innimellom skammen kan vi kose oss med å høre på den samme gamle musikken, som vi knapt vil innrømme for oss selv at vi liker den dag i dag. Og minnene strømmer på - ungdomsskoletidas opp-og-nedturer, historier vi hadde glemt, personer vi ikke lenger har noe med å gjøre.. Alt surret sammen i en sky av god stemning. Så da blir det god gammel boybandmusikk denne uka med Blue - This Temptation.

Boksnack:

Jeg har ikke lest særlig mye av noen ting i det siste. Usikker på hvorfor, jeg sikler jo over alle de uleste bøkene i bokhylla hver gang jeg går forbi. Kanskje det er for mange valg. Jeg klarer ikke å velge bare én, så jeg velger ingen. Idiotisk, egentlig. Det jeg har lest en del av (faktisk så mye at drømmene mine er blitt hakket mer absurde) er Eliteserien til Pondus. For lett og kjapp underholdning er ikke dette så verst. Faktisk er det perfekt om humøret er litt langt nede og du trenger en humør-boost.

Sosialsnack:

Som nevnt opptil flere ganger var Marit på besøk i går. Hun kom litt før klokka fire og lasagnen ble plassert på bordet kort tid etter. Selvfølgelig ble ikke maten fullt så god som den pleier å bli når det bare er Knut Haavard og jeg som spiser, men lasagne er lasagne og det er vel i grunn umulig å få akkurat den retten til å smake guff. Det gikk i alle fall ned på høykant hos alle tre, og gode og mette inntok Marit og jeg sofaen mens Knut Haavard gjorde seg klar til kinokveld med venner. I et par timer hylte, lo og sleit vi oss gjennom diverse utfordringer på Super Mario Bros. Et spill som kjapt blir kjedelig når det spilles alene, men i godt selskap finnes det knapt noe bedre. Spesielt når vi er like ivrige og talentløse begge to. Vi slet oss regelrett ut, og håpet på å finne en pixar-film vi kunne kose oss med etterpå, men i stedet fant vi en gammel, bortgjemt DVD ved navn "Blue - One Love Tour" ... Stolt av det? Nei, men jøss så koselig, da!

 

Idunn

Stikkord:

Uka som har gått

Det er så godt når dagene bare flyr forbi, særlig når du venter på noe flott. De siste par ukene har det vært noe å gjøre hele tiden, og jeg nyter det så godt jeg kan. Om ikke så alt for lenge vil det å finne på små ting utenfor hjemmet bli en mye større utfordring - kanskje spesielt med tanke på at jeg ikke har førerkort og er avhengig av buss for å komme meg noe sted. Men med en god dose planlegging vil jeg nok klare meg også etter familieforøkelsen, og jeg gjør ikke annet enn å glede meg til de neste seks ukene er over og jeg kan holde en knøttliten baby i armene. Knut Haavard er om mulig enda mer rastløs enn meg, og hadde det vært opp til han hadde nok nurket vært ute i går. Men den gang ei - magetrollet har forbud mot å komme før om tre uker, så får vi se hvor travelt h*n har det etter den tid.

Denne uka har det vært martna i byen, og tradisjonsmenneske som jeg er så fikk jeg meg innover for å se på utvalget. Det var langt færre boder i år enn tidligere, og jeg savnet samtlige av mine favoritter, men jeg fikk da i alle fall gomlet i meg både vårrull og svele - og det er det som er viktig. Ja, og få vært sosial med gode venner, da, og det fikk jeg også vært så i bunn og grunn er jeg fornøyd. Jeg har også hatt kontroll hos jordmor denne uka (alt stod bra til), vært på Skeidar og kjøpt kommode og noen hyller, hentet ei nydelig vugge som besteforeldrene til samboeren har fått tak i til oss, samt vært med svigermor på Barnas Hus så hun fikk kjøpt litt utstyr til oss også. Dette blir første barnebarnet hennes så hun tripper rastløst rundt og gleder seg like mye som oss, og jeg tror ikke tiden går i nærheten av så raskt som hun skulle ønsket. Og det er herlig å se. Min egen familie er litt mer avslappet. Ja, mamma blir mormor for første gang, men farmor har hun vært i mange år og det niende barnebarnet er nok ikke fullt så magisk som det første. Jeg er uansett "litjpia" i familien, så jeg får nok av oppmerksomhet, om ikke fullt så mye oppspilthet.

For ei uke siden var det bryllup og barndåp i familien. Den yngste broren min (som forsåvidt er åtte år eldre enn meg) giftet seg med moren til sine to barn, som han har vært sammen med i sju år. Bruden var i ei lita bilulykke to dager før dagen, så var en smule forslått, men bryllup ble det uansett og dagen ble da riktig så fin. Og i samme slengen døpte de nydelige minstejenta.

Nå skal jeg lade opp litt energi før jeg begynner å leke husmor. Marit kommer på besøk i dag, og da står lasagne på menyen, etterfulgt av venninnekos med smågodt, TV og tull, og før hun kommer skulle jeg ryddet litt. Men jeg kan vente litt før jeg begynner.

Ha en god lørdag!
Idunn

Lasagnebilde lånt fra taste.com.au

Og tilbake til utgangsposisjon...

Jeg burde lage meg en slik påminnelse på mobilen om å skrive her inne, for jeg er tydeligvis ikke i stand til å huske det selv. Det er nok en tilvenningssak, tenker jeg. Jeg må bare bli vant til å skrive igjen, så skal det nok ordne seg.

I dag har jeg en såkalt lat dag. Jeg skal nok få tvunget meg til å gjøre litt småpjatt rundt om i leiligheten før jeg tar kveld, men kroppen og hodet er generelt enige om ikke å gjøre noen ting i dag. I går var jeg mer produktiv enn jeg har vært på lenge (muligens noen gang), og jeg syntes det var herlig styre på, og fikk lagt meg god og sliten. Sov gjennom hele natten gjorde jeg også, og det er ikke ofte jeg gjør om dagen. I dag er jeg bare sliten. Ikke fysisk sliten, men hodet kjennes ut som det er stappet fullt av ull. Jeg klarer ikke helt å fokusere på noe spesielt. Jeg går på kjøkkenet for å rydde litt, men idet jeg skal til å begynne ramler konsentrasjonen vekk og tusen bekymringer krangler om å få skrike høyest inni hodet mitt. På en vanlig dag takler jeg problemene én etter én, og de som ikke kan takles der og da skyver jeg unna for å hanskes med senere. Jeg setter opp lister, legger opp slagplaner og kjører på med en optimisme og visshet om at dette klarer jeg, bare jeg ikke stopper opp. Verden går ikke under, det er faktisk lys i enden av tunnelen. Men så hender det da at jeg stopper. Jeg går tom for energi og optimismen trenger en pause. Nå har jeg gått så lenge og sett fram til lyset som ville nås i juni. Jobbet meg igjennom så mange "det-må-bli-verre-før-det-blir-bedre"-situasjoner, bare for å nok en gang bli slått i trynet av noe uventet, og ikke ha noe bedre å se fram til likevel - bare en trist tilbakevendelse til normalen.

Jeg er kanskje teit som ikke sier noe om hvilke problemer jeg faktisk har. Beklager, men jeg har ikke noe behov for å brette ut den slags detaljer om livet mitt (eller andres liv for den del) for hele Norges befolkning. Det er ikke noe farlig. Det er nok ikke verre enn hva de fleste her til lands sliter med, heller. Det er bare så sykt slitsomt at det ikke kan bli bedre, selv etter tre års slit for å få det til. Veldig kjipt å nok en gang se drømmene flagre enda lengre vekk. Pågangsmotet svikter litt av og til. Men det kommer tilbake, og da kjører jeg på med nye lister og slagplaner, i håp om å nå fram til dette beryktede lyset.

Men i dag... I dag lar jeg fortvilelsen ta litt overhånd. Man må ikke være sterk hele tiden.
Denne sangen av Annie Lennox (fra Ringenes Herre sitt soundtrack) havner av en eller annen grunn alltid på spillelista mi når jeg er i dette humøret. Into the West:

Idunn


"They Called it Ragnarok" utdrag 2

Og SÅ lenge klarte jeg å blogge på daglig basis! Har ikke noen annen unnskyldning enn at jeg glemte å skrive noe i går - og ikke synes jeg en bedre unnskyldning er nødvendig heller. Jeg holdt i grunn på å glemme det i dag også, så nå er jeg bare småstolt av at jeg kom på det før jeg gikk og la meg. Camp NaNoWriMo går sin gang, uten at jeg skal påstå jeg holder følge. Jeg skriver litt, men ikke på langt nær så mye som jeg må om jeg skal drømme om å fullføre. Men det er ikke så viktig, egentlig. Det som betyr noe er at jeg skriver, og at jeg lar hodet jobbe og fantasere med noe konkret. Et lite utdrag:

 

The sea levels rose considerably. At least twenty metres, in seven years. Earthquakes, big and small, terrorised every part of the world, and new diseases ravaged communities along with old ones that no longer had any cures or medicines available. I watched my mother wither away with tuberculosis. My father never came back when he braved the storms to find a doctor. My youngest brother caught some virus that spread like the wind, taking down half our town before anyone realised it was there. Some of the neighbours, terrified out of their wits, set fire to the houses where the sick children were, ours included. That my other brother and me hadn't been infected didn't seem to bother them overmuch. We were still carriers. We were forced out into the blizzard that still hadn't relented, and we ran away from the place we'd lived our whole lives. Away from the people we thought we could trust, people who'd seen us grow up alongside their own children. We couldn't bring our youngest brother. He was too weak, wouldn't have made it an hour out in the cold. In the panic of getting ourselves to safety, we didn't allow the pain to set, but that night we cried like a set of toddlers. The guilt of abandoning him to the flames like that, it has never truly gone away after. Despite knowing he would have died anyway. Despite knowing it was probably a better death than he would have faced if the disease had been given time to kill him.

My other brother, the last remaining part of my family, didn't last long. It turned out he'd been infected as well, and once he found out, he left my side to die alone, not wanting me to see him suffer, hoping he hadn't infected me already. I still miss them, when I allow myself to remember. Most of the time I have to focus so on surviving, that there's nothing left of me to think of anything else. Not of the future, and definitely not of the past. I live, today. Many cannot say the same. And those who can, they all have the same sad stories. There's no point sitting around, feeling sorry for myself. Still, I wish my brothers were still with me. Would have loved for a last conversation with my mum. Would like to know what happened to my dad. Sadly, wishing for something doesn't help one bit.

 

 

 

Idunn

Les mer i arkivet » August 2012 » Juli 2012 » Juni 2012
Idunn

Idunn

22, Skaun

Jeg er en ung dame som for tiden studerer arkeologi ved NTNU. Flyttet hjemmefra gjorde jeg da jeg var 17, og i juni 2009 flyttet jeg sammen med kjæresten min i en flott treroms leilighet. I oktober '10 fikk vi den nydelige hunden vår, Aiko, og i desember '11 fant vi ut at vi skulle bli foreldre! Livet er ganske enkelt fantastisk. Ta kontakt på idunn90s@gmail.com

Arkiv

Lenker

hits