Se! Idunn blogger!

Da et det på'n igjen!

Her har jeg hatt ei ganske så rolig uke. Kjærestemannen er bortreist, og jeg har leiligheten for meg selv fram til onsdag. Det er deilig av og til, men også ganske så nitrist til tider. Jeg er veldig flink til å holde meg opptatt på dagtid, men på kveldene, når kosehumøret begynner å melde sin ankomst, er det veldig kjipt å ikke ha en armkrok å krølle seg opp i. Aiko synes også det er trist at mannen som står for alle langturene har forsvunnet. Til gjengjeld er han blitt veeeldig kosete og oppmerksomhetssyk. Det er godt selskap i ham, med andre ord.

Siden jeg har vært hjemme alene i ei uke har jeg fått spist mye god mat som jeg ellers ikke får spist, siden samboeren ikke liker det. Høyest på denne lista står fisk. All slags fisk. Noe av det beste jeg vet her i verden er laks, og da er det kjipt å ha en kjæreste som brekker seg ved tanken. Nå koker potetene også, så da må jeg nesten begynne med litt aktiv middagsfiksing. Åh, gleder meg. Hvordan er det mulig å ikke like fisk?

Idunn
Bilde lånt fra godfisk.no

Vel, jeg kan vel ikke si det ikke er typisk at vi mister internett når jeg endelig har både lyst og vilje til å blogge... Men for all del. Eller.. vi har ikke mistet nettet ennå, men det er blitt strupet, så alt går så sykt seint, og det er så og si umulig å komme inn på blogg.no (det tar rundt ti minutter fra jeg har trykka meg frem til blogg.no og har kommet meg inn på 'skriv nytt innlegg'.). Greit at jeg er tålmodig, altså, men det fins da grenser.

Grunnen til dårlig internett er ubetalt regning, og en lite samarbeidsvillig NextGenTel. Det har seg sånn at vi ikke får regningene tilsendt på post, men via mail, og mail-adressen som er oppført hos nextgentel er en adresse vi har mistet passordet til, og som vi dermed ikke kommer inn på. Løsningen er jo latterlig enkel - forandre mail-adressen oppført hos nextgentel, men på telefon har vi fått beskjed om at dette må vi gjøre på nett. Og det hadde jo vært fint det, om nettsida deres hadde funka. Men hver gang vi klikker oss inn på "kontaktinformasjon", logger den oss ut og vi sendes tilbake til framsiden. Hurra. Så om vi mot formodning skulle glemme å sjekke "min side" hos NextGenTel en måned (noe vi har en tendens til å gjøre oppi alle andre regningene vi drukner i), får vi ikke beskjed om dette før tiden kommer for inkassovarsel, og da er som regel nettet allerede blitt strupet (eller til og med stengt) og regningen er blitt større takket være purregebyr og gjenåpningstillegg og prakk. Stygge NextGenTel. EDIT: Fikk en veldig kjekk telefon fra dem i går (9. mars) - da hadde de gjenåpnet linja, satt opp hastigheten og sletta det utestående beløpet pga "tidligere sperring ved feiltakelse" eller hva det var. Og det kan man like. De har også løst mail-problemet vårt, så nå er jeg fornøyd med NextGenTel igjen.

Men ja... Skulle du tilfeldigvis være på utkikk etter hus i Sør-Trøndelag, kan du ta en titt på dette.
Huseierne våre stikker av, og vi har veldig lyst på noen nye, søte, snille som vil la oss fortsette å bo her.

Idunn
(Sorry, mac.. Ingen bilder i dag. DET blir for mye prakk)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt dette, men neste gang vi kjøper hund, skal det være ei tispe! Misforstå meg rett - Aiko er en herlig hund, det er jo en grunn til at vi valgte å beholde ham. Men når det bor minst fem tisper i samme gate som oss, som definitivt ikke har synkronisert løpetid, går det med mye tid til syting fra mannedyret vårt. Er ikke lett å være gammel jomfru, må skjønne.
Når jeg i utgangspunktet er i ganske uggen form og dårlig humør blir jeg kanskje litt i overkant irritert på den konstante pipinga. Han piper fordi han vil ut, så jeg setter han ut i bånd, og etter toppen fem minutter vil han inn igjen (det er jo kjedelig å stå ute alene, vet du), og to minutter etter er det tilbake til masing om å få ut igjen. Jeg begynner å bli ganske god på å ignorere nå, altså, og regner med at ingen stempler meg som dyreplager for det. Aiko er en smule uenig, kanskje. Jaja. Jeg fikk sneket til meg noen fine bilder mens han stod ute litt tidligere i dag. Ikke verdens letteste oppgave å få dem over på dataen min, men jeg har kranglet det til:

Det er ingen som kan klage på utsikten, i alle fall!

Det har forresten snødd helt latterlige mengder de siste dagene. Jeg vil ha vår, for søren.

Idunn

Ikke et videre interessant innlegg i dag, men jeg må jo passe på å skryte litt av meg selv når jeg har vært flink. Og det har jeg vært i dag, altså. Det er vel ikke store hemmeligheten at jeg stort sett bare ligger på sofaen om dagene og er heldig om jeg får gjort et par-tre småting rundt om i leiligheten. Men i dag tok jeg ånden til meg (ja, jeg måtte faktisk ta tak og tvinge den til meg, den kom definitivt ikke over meg på frivillig vis!) og bakte. Det er jo fastelavn, en dag som vanligvis er over før jeg har fått med meg at den har vært, og i år skulle bli året der jeg faktisk bakte fastelavnsboller. Oppskrifta jeg fulgte gav i overkant mye deig, så jeg slo like gjerne til med noen kanelboller i samme slengen. 45 boller og 20 kanelboller, for å være presis. Gode ble de jaggumeg også - Knut Haavard har gått og gomlet i hele dag.

Som om bollene ikke skulle være nok, imponerte jeg med hjemmelagde kjøttkaker til middag også. Jeg har aldri lagd kjøttkaker fra bunnen før, men det var jo lekende lett. Det må jeg huske, så kanskje jeg dropper de ferdigposene i butikken.

Utover mye godt å spise har vel dagen gitt meg beskjed om at jeg fortsatt bør være sykemeldt. Etter å ha stått oppreist og styrt med bolledeig i litt over en time (jeg har aldri sagt jeg er kjapp av meg), ble jeg akutt kvalm og gikk inn på badet, men før jeg hadde tatt mer enn to-tre skritt ble jeg skikkelig svimmel, og idet jeg satt meg ned på gulvet virket det som rommet ble mye mørkere og lydene dempet seg. Kunne ikke gjøre annet enn å sitte der i noen minutter mens kjøkkenmaskina fikk dure på kjøkkenet. Heldigvis var deigen ferdig og skulle stå til heving i en halvtimes tid på dette tidspunktet, så jeg fikk satt meg ned i sofaen så fort jeg hadde summet meg opp fra baderomsgulvet. Det var etter én time med veldig lett arbeid. Hva er sjansen for at jeg skal klare en åttetimers arbeidsdag med ganske så mye tyngre oppgaver? Resten av dagen var jeg mer påpasselig med å sette meg ned og ta pauser. Både kvalmen og svimmelheta har uansett meldt ankomst flere ganger. Kan jo krysse fingra og håpe det bare er snakk om å venne meg til bevegelse igjen? Er ikke SÅ stor fan av å være sykemeldt, i grunn.

Jaja, jeg har i alle fall fått noe ut av dagen! Fryseren er full av boller, både samboeren og jeg er full av god mat, og jeg kan være sliten med god samvittighet... Bedre samvittighet, hvertfall.

Idunn

Jeg må nok innrømme det vil bli litt spennende å se hvordan dette skal gå. Selv om jeg i hovedsak er i mye bedre form nå enn for en måned siden, virker det som om kvalmen må ta igjen for det tapte enkelte dager, og da blir jeg liggende, da. Det hadde ikke vært fullt så ille om jeg ikke som resultat hadde gått glipp av obligatoriske forelesninger. Ikke at det er så mye å gjøre noe med. Jeg passer på å lese det jeg kan, men føler uansett at jeg henger milevis bak de andre som får inn pensum med ører så vel som øyne.

Forelesninga jeg går glipp av i dag er muligens en av dem jeg hadde sett mest fram til. Temaet er "middelalderbosetning på landsbygda", noe jeg interesserer meg spesielt for med tanke på skribleriene mine, kanskje? Jeg er jo over gjennomsnittet interessert i historie og dypt fascinert over hvordan folk levde før i tiden, men akkurat middelalderen er den tidsalderen jeg liker å skrive fortellinger om, og jeg liker å ha peiling. Jaja, jeg får nilese et par timer, og krysse fingrene for at jeg ikke blir like dårlig på onsdag, så får jeg i alle fall med meg én middelalderforelesning.

Utover dette har vi hatt et par spenstige dager som har involvert glattcelle på talentløst grunnlag (som jeg kan komme tilbake til senere) og hundeleting. Noen i nabolaget syntes nemlig det ville være kjekt å slippe løs Aiko for et par dager siden. Her satt vi i stua og ante fred og ingen fare - plutselig ringte en nabo og lurte på om vi kunne hente dyret vårt, for hun hadde nemlig ei tispe med løpetid. Det første vi tenkte var at han hadde slitt seg, men nei - båndet lå like helt midt ute i hagen. Et kvarters/halvtimes leting fulgte før Aiko på egen hånd kom løpende hjem med ei uskadd sele på. Et lite overblikk over hagen viste derimot relativt ferske fotspor. Hvordan noen klarte å komme i nærheten uten å ha inspirert til bjeffeanfall vet vi ikke, men noen annen forklaring klarer vi ikke å finne.

Idunn

Musikksnack:

Audra Mae - Forever Young
Jeg er over gjennomsnittet glad i musikk. Hører på et eller annet nesten hele tiden. Sangen jeg har valgt å dele i dag stammer opprinnelig fra 80-tallet, skrevet av selveste Bob Dylan, men det er en ganske så ny cover-versjon jeg vil dele, nemlig Audra Mae sin:

Forever Young

Boksnack:

Jeg har lest Harry Potter og Mysteriekammeret denne uka. Blir ganske enkelt ikke for gammel for den serien. Også er de første bøkene så koselige - trioen er fremdeles unge og uskyldige, men det er fremdeles humor som jeg som 21-åring kan sette pris på. Dessuten er bøkene så latterlig mye bedre enn filmene. Lett underholdning for slitne hoder.

Idunn
(Etter hvert som jeg kommer på flere snacks å pakke inn i disse innleggene vil det dukke opp. For øyeblikket er ikke fantasien helt på topp.)

Da har jeg kranglet litt med bloggen i noen timer fordelt på noen dager, og det virker som jeg har fikset noen småglitcher som kom smygende inn, men siden jeg ikke kan påstå å vite hva jeg gjorde for å fikse det, må du for all del ikke se bort fra at den trasser litt til fremover. Vær så snill å varsle fra om det skjer. Det skal forhåpentligvis ikke snø lenger nå, og om det gjør det hos noen fremdeles kan det hende jeg setter meg ned og griner litt, men så fort jeg er ferdig med det skal det fikses.

Jeg har prøvd meg på litt strikking de siste dagene. Ikke med de største forventningene i verden, vel og merke - jeg har jo ikke rørt en strikkepinne siden fjerde klasse, og skal for all del ikke spørre om hjelp... Men jeg kan stolt annonsere at jeg har klart å strikke en prøvelapp med både glattstrikk og rillestrikk, og felt av uten å rakne hele greia. Så hurra for det. Nå har jeg lyst å strikke et skjerf (for det er vel det letteste man kan strikke som har en bruksverdi) i perlestrikk, så får vi se hvordan det går. Er så kjekt å ha noe produktivt å ta seg til når man uansett er klistret fast til sofaen. Skulle lagt til et skrytebilde av misfosteret jeg allerede har laget, men dataen og kameraet (eller rettere sagt: minnebrikken til kameraet) er ikke akkurat venner. Så det får bli med tanken. Men bare vent! Snart strikker jeg gensere som ved siden av her! Det gjelder å være optimist, vet du.

Bilde lånt fra interweavestore.com

Ha en god helg!
Kanskje har du noen spennende planer?
Eventuelt tips til hva jeg kan bake til besøket jeg får i morgen?

Idunn

Man kan vel si jeg driver og pusser opp bloggen litt. Det trengs jo i grunn. Hva synes du om det nye designet? Skulle jo gjerne hatt et litt bedre, men ikke bryr jeg meg om å bruke penger på det, og selv sitter jeg med et fotoredigeringsprogram jeg knapt klarer å bruke, og et hode som ikke forstår seg så alt for mye på HTML. Sakte men sikkert blir jeg ferdig, da. Så skal jeg faktisk begynne å blogge regelmessig etterpå. Og denne gangen mener jeg det!

Idunn

PS: Snør det forresten på bloggen når du er her inne? Hadde jo en sånn funksjon for en stund siden, men nå snør det bare i forhåndsvisningen og ikke når jeg er på selve bloggen, og sånn tvetydighet blir jeg forvirra av, rett og slett.

Jeg heter Idunn, er 21 år gammel og bor i ei bygd ved Trondheim et sted, sammen med kjæresten min, Knut Haavard, og hunden vår, Aiko. Vi venter vårt første barn i august, og gleder oss enormt til det.

Jeg går første år i bachelorgraden i arkeologi, et fag jeg interesserer meg veldig for, og på siden jobber jeg deltid på Kiwi. Kjærestemannen er utdannet tømrer, men tar ikke det så hardt og jobber fulltid som taxisjåfør. Hunden stiller som vakthund og sørger for at ingen kommer og knivstikker oss mens vi sover.

Som sagt studerer jeg arkeologi, noe som kommer av en heller heftig interesse for historie. Jeg er også i overkant glad i å lese og skrive. Prøver å lære å strikke, men er usikker på hvor bra det går. Prøver også å få trent litt, men en uendelig svangerskapskvalme setter en del kjepper i akkurat de hjulene. Jeg er glad i musikk; liker å synge, elsker å danse.

Annet småpjatt om meg er at jeg er allergisk mot gress og bjørk, og som resultat av det tåler jeg heller ikke noen form for steinfrukt, men det bryr jeg meg ikke så mye om før jeg ligger i fosterstilling med sår i halsen - ingen får ta fra meg frukta mi! Jeg er ikke spesielt glad i brus, brekker meg fremdeles av kaffe, og cheese doodles bør du ikke spise i samme rom som meg. Sjokolade, derimot, har jeg en egen evne til å få i meg. Ingen klarer å spise like mye sjokolade som meg.

Det skjer ikke så alt for mye fra min side for tiden. Jeg er til stadighet sykemeldt fra jobb, mens jeg gjør mitt beste for å komme meg på forelesninger. Jeg har en og annen god dag hvor jeg er i nesten like god form som til vanlig, men så slår den hersens kvalmen til igjen og jeg er limt fast til sofaen på nytt. Det sier seg da selv at det blir lite å fortelle.

Likevel har jeg da litt nytt å kunne si. På tirsdag var jeg på første svangerskapskontroll. Gjorde ikke så mye annet enn å ta noen prøver, og det gikk kjapt unna. Jeg må tilbake å ta noen nye prøver til uka, for det kunne hende jeg hadde urinveisinfeksjon (noe legen ikke trodde, men de måtte være veldig obs på det under graviditet) og/eller svangerskapsdiabetes. På onsdag gikk turen til sykehuset, for jeg meldte meg på til et studie om svangerskapsforgiftning. Der tok jeg noen flere prøver, og fikk en gratis ultralydundersøkelse. Og der, inne i magen min, fikk vi se et seks cm langt nurk som lå og vinket. Tusen bekymringer falt til ro idet jeg fikk sett (og hørt) hjertet slå, og det var så herlig. I morgen er jeg 13 uker på vei, og siden jeg hadde såpass lav risiko for å utvikle svangerskapsforgiftning, slengte jeg meg på et annet studie i stedet, og dermed blir jeg å få en hel haug med ultralydundersøkelser fremover, og mye tettere oppfølging enn jeg ellers ville fått. Det kan et voksende mammahjerte like!

Men nå kom sannelig kjæresten inn med posten og der har jeg ikke fått mindre enn TO pakker (jeg mistenker ei Harry Potter-bok og et smykke), i tillegg til et brev fra sykehuset (som jeg mistenker er innkallelse til ordinær ultralyd), så nå skal jeg kose meg litt.

Idunn

(I uke 13 er forresten et foster på størrelse med en fersken. Og jeg har ikke bare LITT lyst på akkurat det der smågodtet heller...)