Flytta meg

Jeg er faktisk ikke forsvunnet helt n heller. Har bare forflyttet meg litt. Jeg er ikke alltid venn med blogg.no, og av og til har jeg et strre behov for skrive p engelsk enn norsk (har en del venner i utlandet jeg vil dele livet med ogs), s jeg har lagd en ny blogg hos wordpress. Usikker p hva det vil si for denne bloggen - jeg vil ikke helt gi slipp p den heller. Plutselig vil jeg heller skrive her enn der igjen. S jeg lar den st. For den som ikke bryr seg om flge meg over til den engelske plattformen kan jeg bare meddele at jeg fdte en nydelig gutt p 3,3 kg den 10. august, og at livet er herlig. Ellers er det mer hente her:

http://norwegianfamily.wordpress.com

Toskedyret

Nr man har hund er det viktig stimulere bde hode og kropp s ikke dyret blir trassete. En understimulert hund blir kjapt like utfordrende som et tvillingpar i den verste 3-rstrassen, men det er egentlig ikke s mye som skal til for unng. Noen gr til innkjp av dyre tenkeleker til dyra sine, og for all del - kjr p. For de med litt drligere konomi holder det lenge med en eske, litt papiravfall og noe godt gjemme unna. Aiko (a.k.a. "Toskedyret") var sysselsatt i nesten en time, og godt fornyd da han endelig fikk tak i belnningen som var godt gjemt inni esken inni esken inni esken.


Idunn

Fotoshoot, 15. juli

Det er nesten trist hvor f bilder det finnes av kjrestemannen og meg. Ikke at noen av oss er srlig kameraskye, vi er bare ikke srlig flinke til oppske kameraene heller. N syntes vi det begynte bli p tide gjre noe med bildemangelen, s for et par uker siden meldte vi oss p en liten fotoshoot hos Mmodel her i byen. Prisen var nok litt hyere enn vi i utgangspunktet var komfortable med, men da vi s bildene var det ikke noe sprsml om vi skulle sl til eller ikke. Selve fotograferingen og sminkingen var gratis - s om vi ikke hadde likt noen av bildene kunne vi bare dratt uten betale s mye som et re. Men - vi likte bildene, vi! Og ordentlige kjrestebilder mtte vi jo ha. Fotografen kom i form av ei livlig svensk dame som ikke viste noen tegn til ha holdt p i 8 timer uten pause. Her er noen av de MANGE bildene vi fikk med oss hjem:

Idunn
PS: Sjekk hvor lite gravid jeg ser ut p bildet i midten, 'a! Er jo bare 36 uker p vei, liksom.. N har jeg forresten bekket 38 uker og nurket kan, bokstavelig talt, komme nr som helst.

Hverdagsplaner

Jeg liker ha ting gjre. Noe produktivt sette fingrene i. Jeg er ogs glad i konkrete planer, og to-do-lister hvor jeg kan krysse av alt som er gjort. Da jeg kjpte en ny planlegger for 2012/2013 satte jeg meg dermed et ml om ha minst n ting gjre, hver dag. Litt fordi jeg har s lett for ramle inn i en gidder-ikke-gjre-noenting-rytme om jeg ikke har noe gjre, men ogs fordi jeg elsker flelsen av fullfre noe jeg har bestemt meg for. Jeg snakker ikke om store oppgaver og events p daglig basis, alts, jeg er ikke superdame eller noe. Det kan vre noe s smtt som lese et kapittel av pensum, eller en kinodate med kjresten. I gr stod "nedvask av kjkken, del 1" p planen. Etter ha vasket samtlige skap og hyller, kjleskap, kjkkenbenk og bord (med god hjelp av kjrestemannen, m jeg nevne), var kroppen s oppbrukt at jeg skjnner ikke hvordan det kunne ta meg s lang tid sovne etterp. Men jobben ble gjort, og det var en fornyd, om sliten, hygravid dame som fikk vagget seg i seng ved slutten av dagen. I dag str det litt roligere ting p planen, nemlig lese kapittel 19 i "Det tenkende mennesket" ("Thomas Kuhn og vitenskapelige revolusjoner"), etterfulgt av bursdagsmiddag med verdens tffeste bestevenninne Marit, som fyller 22 r i dag.

Jeg har vrt en liten facebooktyv og stjlet bilde! Regner med det gr fint ;)

Med det nsker jeg dere alle en god tirsdag! Kanskje har dere ftt noen glimt av sol i dag dere ogs?
Idunn

Positive tanker og flelser

Det er nesten merkelig hvor rolig jeg har blitt de siste dagene. Ikke snn sitte-i-sofaen-og-gjre-ingenting-rolig, men jeg har ftt en slags avslappet innstilling til alt mulig. Blir det i overkant si jeg tror det skyldes graviditeten? Jeg hadde et par uker for litt siden der jeg var s klar for bli ferdig med hele mageopplegget, at jeg konstant mtte minne meg p at jeg tross alt ikke ville at nurket skulle bli fdt for tidlig. Jeg mtte holde meg opptatt med diverse ting hele tiden for ikke f for god tid til sitte og synes synd p meg selv. Og synd i meg var det jo ikke p noen som helst mte - var bare s heidundranes lei.
S, for ei knapp uke siden ble jeg omtrent overfalt av denne roen. Skuldrene senket seg, alt av negative tanker forsvant og hele meg ble rett og slett.. rolig. Jeg fikk en snn.. alt-er-akkurat-som-det-skal-vre-flelse. (Er ikke ordforrdet bare helt fantastisk i dag?) Alle halvpaniske tanker om hva som m gjres fr nurket kommer ble plutselig mobilisert til handling, og jeg kan n si med hnda p hjertet at alt er klart. Om nurket skulle komme til verden N, hadde det vrt helt greit.
Det er nyaktig tre uker til termin i dag, og jeg som hele veien har prvd innstille meg p g over tiden har begynt slite med den tankegangen n. For sammen med roen som senket seg over meg for ei uke siden kom en slags visshet om at dette nurket kommer IKKE til vente til termin. Og den vissheten har jeg ikke klart riste av meg, uansett hvor klar jeg er over at frstegangsfdende nesten alltid gr over termin. S jeg sitter her i sofaen, avslappet og lykkelig, med en mage som buler i de fleste retninger, og kjenner p murringer og kynnere og vet at kroppen gjr akkurat som den skal; nemlig forbereder seg.

Jeg velger bevisst ikke skrive noe om Utya i dag. Den oppgaven overlater jeg til de som har et litt mer personlig forhold til det som skjedde. Selv velger jeg kjenne p de gode flelsene, til tross for hvilken dag det er, og har droppet de daglige rundene innom nettaviser og skrudd av TV og radio. Jeg tillater meg selv rett og slett leve i en boble for en stund.

Idunn

Matsnakk

Vi har ikke vrt de flinkeste nr det har kommet til mat her i huset. Det har ikke vrt middag hver dag, og rett som det er har det ikke vrt mer avansert enn en grandiosa slengt inn i ovnen fordi vi ikke har hatt ork til lage noe mer avansert. Vi har hatt gode intensjoner om spise restene som har blitt igjen av middagene som vi aldri klarer lage i sm porsjoner, men de blir stende i kjleskapet til de omtrent kryper ut av seg selv. Drlige vaner, alts, og ikke direkte konomisk heller. Bevisst p problemet har vi vrt hele veien ogs, og irritert oss grnne p at vi ikke har tatt tak i dette. Det er ikke s lett sparke seg selv i gang, spesielt ikke nr man skal ha et s sabla avslappet forhold til alt mulig. Med innstillingen "hvorfor gjre i dag det som kan vente til i morgen" blir drstokkmila nrmest uoverkommelig.

I skrivende stund er jeg 34 uker p vei - det er seks uker til termin. Innen nurket kommer er vi fast bestemt p ha innarbeidet gode matvaner. Ikke bare nr det kommer til middag, men dagens mltider generelt. Knut Haavard er veldig drlig p spise frokost, synes det er mye kjekkere g ls p potetgullskla han begynte p dagen fr. Snt godtar ikke jeg, og pisker han inn p kjkkenet for f i seg ordentlig mat fr han begynner pakke i seg sppel. Selv spiser jeg verken potetgull, sjokolade eller andre godsaker fr klokka tre. Frste steg i en godis-avhengigs avrusning. Neste steg blir godterinekt fr klokka seks. Etter hvert blir jeg dra med kjrestemannen p denne avrusningen ogs, men han er nok ikke helt klar for det enn.

Vi har de siste par ukene spist skikkelig middag hver dag, inkludert grnnsaker og salater. Vi har holdt oss unna TVen og heller spist ved kjkkenbordet og kost oss sammen, og vi har satt unna rester som vi s har husket spise. I dag for eksempel spiste vi opp det som ble igjen av helgas lasagne og hjemmelagde pizza. Aiko fikk de litt vasne restene av en salat blandet inn i fret sitt og har vrt strlende fornyd siden. Det fles godt ha gtt i to uker uten ha kastet noe i ren dovenskap. Vi er p bedringens vei.

Frukt er blitt fast inventar. Det gir mye bedre samvittighet gnafle p ei plomme nr du blir overfalt av "the munchies" enn pakke i seg ei sjokoladeplate, ogs er det jo egentlig minst like godt. N hjelper det muligens p at mine gravid-cravings i stor grad har besttt av jordbr, plommer og vannmelon.

Det jeg ville fram til var vel i bunn og grunn at det er hp for oss ogs. Vi er p bedringens vei. Vi vil kunne legge til rette for et sunt forhold til mat hos nurket, et forhold som ikke er preget av uhorvelige mengder stsaker og ferdigmat, men heller ikke en angst for den typen matvarer... Eller var det egentlig det jeg ville fram til? Ja, jo - jeg tror det. Det er i alle fall ikke feil. N skal jeg knaske i meg ei plomme eller to fr jeg gr og tmmer vaskemaskina. S blir det natta. Kvalitetssvn er tross alt blitt et fremmedord, s vi prver gjre opp for kvalitet med kvantitet. Verdt et forsk.

Ha en god kveld!
Idunn (som til stadighet sliter med bilder, s mangelen m bare leves med innimellom.)

Uke 26s Smtterier

Prosjektsnack:

Denne uka har vi ftt gjort klart soverommet vrt til nurket kommer. Det er jo en stund til enn, men jeg blir s glad av se ting bli gjort og det gr mer og mer opp for meg at det nrmer seg. Soverommet er dermed blitt vasket ned og ommblert, Knut Haavard har montert sprinkelseng og jobber for yeblikket med sette sammen en kommode. Jeg er ikke mye hjelp til den slags arbeid, men han virker vre fornyd med pusle for seg selv. Helt greit.

Studiesnack:

Det har ikke blitt stort til studering p meg det siste halvret. Jeg har lest og notert s smtt i et fag, men hadde ikke stort med forventninger til eksamen siden jeg var s drlig i begynnelsen av ret. Gnisten forsvant liksom nr jeg ikke klarte se for meg st i noe fag, og dessuten blomstret tvilen opp om dette var et studie jeg kom til fortsette med. Konklusjonen har vel i grunn landet p "nei", men jeg har et rs permisjon gruble p, s fr vi se hvordan det ender. Jeg skal uansett ta opp eksamen i filosofi til jul, siden jeg stryk i den forrige runde. S da begynte jeg like godt lesinga denne uka, s har jeg god tid til sluke i meg stoffet som gikk meg langt over hodet sist gang. Til jul skal jeg nemlig ikke bare st, men f toppkarakter. Det har jeg bestemt. S n har jeg lest meg halvveis gjennom Del 1 av "Det tenkende mennesket" og frisket opp kunnskapen om Sokrates, Platon, sofistene, Pythagoras, idlren og idealstaten. Hurra for det. Det er jo ikke dette stoffet jeg sliter med, faktisk synes jeg det er litt interessant. Jeg gruer meg mer til jeg kommer fram til Kant og Hume og den gjengen. Da skal du ikke se bort fra at frustrasjonen slr til for fullt igjen.

Musikksnack:

I gr hadde jeg besk av Marit. Greia med ha ei bestevenninne som har kjent deg siden begynnelsen av barneskolen er at dere kan se tilbake p barndommens musikkgleder uten overrumples av skam. For all del, vi ler s vi grter av at det var akkurat denne musikken vi valgte vie s mye oppmerksomhet til, men innimellom skammen kan vi kose oss med hre p den samme gamle musikken, som vi knapt vil innrmme for oss selv at vi liker den dag i dag. Og minnene strmmer p - ungdomsskoletidas opp-og-nedturer, historier vi hadde glemt, personer vi ikke lenger har noe med gjre.. Alt surret sammen i en sky av god stemning. S da blir det god gammel boybandmusikk denne uka med Blue - This Temptation.

Boksnack:

Jeg har ikke lest srlig mye av noen ting i det siste. Usikker p hvorfor, jeg sikler jo over alle de uleste bkene i bokhylla hver gang jeg gr forbi. Kanskje det er for mange valg. Jeg klarer ikke velge bare n, s jeg velger ingen. Idiotisk, egentlig. Det jeg har lest en del av (faktisk s mye at drmmene mine er blitt hakket mer absurde) er Eliteserien til Pondus. For lett og kjapp underholdning er ikke dette s verst. Faktisk er det perfekt om humret er litt langt nede og du trenger en humr-boost.

Sosialsnack:

Som nevnt opptil flere ganger var Marit p besk i gr. Hun kom litt fr klokka fire og lasagnen ble plassert p bordet kort tid etter. Selvflgelig ble ikke maten fullt s god som den pleier bli nr det bare er Knut Haavard og jeg som spiser, men lasagne er lasagne og det er vel i grunn umulig f akkurat den retten til smake guff. Det gikk i alle fall ned p hykant hos alle tre, og gode og mette inntok Marit og jeg sofaen mens Knut Haavard gjorde seg klar til kinokveld med venner. I et par timer hylte, lo og sleit vi oss gjennom diverse utfordringer p Super Mario Bros. Et spill som kjapt blir kjedelig nr det spilles alene, men i godt selskap finnes det knapt noe bedre. Spesielt nr vi er like ivrige og talentlse begge to. Vi slet oss regelrett ut, og hpet p finne en pixar-film vi kunne kose oss med etterp, men i stedet fant vi en gammel, bortgjemt DVD ved navn "Blue - One Love Tour" ... Stolt av det? Nei, men jss s koselig, da!

Idunn

Stikkord:

Uka som har gtt

Det er s godt nr dagene bare flyr forbi, srlig nr du venter p noe flott. De siste par ukene har det vrt noe gjre hele tiden, og jeg nyter det s godt jeg kan. Om ikke s alt for lenge vil det finne p sm ting utenfor hjemmet bli en mye strre utfordring - kanskje spesielt med tanke p at jeg ikke har frerkort og er avhengig av buss for komme meg noe sted. Men med en god dose planlegging vil jeg nok klare meg ogs etter familieforkelsen, og jeg gjr ikke annet enn glede meg til de neste seks ukene er over og jeg kan holde en knttliten baby i armene. Knut Haavard er om mulig enda mer rastls enn meg, og hadde det vrt opp til han hadde nok nurket vrt ute i gr. Men den gang ei - magetrollet har forbud mot komme fr om tre uker, s fr vi se hvor travelt h*n har det etter den tid.

Denne uka har det vrt martna i byen, og tradisjonsmenneske som jeg er s fikk jeg meg innover for se p utvalget. Det var langt frre boder i r enn tidligere, og jeg savnet samtlige av mine favoritter, men jeg fikk da i alle fall gomlet i meg bde vrrull og svele - og det er det som er viktig. Ja, og f vrt sosial med gode venner, da, og det fikk jeg ogs vrt s i bunn og grunn er jeg fornyd. Jeg har ogs hatt kontroll hos jordmor denne uka (alt stod bra til), vrt p Skeidar og kjpt kommode og noen hyller, hentet ei nydelig vugge som besteforeldrene til samboeren har ftt tak i til oss, samt vrt med svigermor p Barnas Hus s hun fikk kjpt litt utstyr til oss ogs. Dette blir frste barnebarnet hennes s hun tripper rastlst rundt og gleder seg like mye som oss, og jeg tror ikke tiden gr i nrheten av s raskt som hun skulle nsket. Og det er herlig se. Min egen familie er litt mer avslappet. Ja, mamma blir mormor for frste gang, men farmor har hun vrt i mange r og det niende barnebarnet er nok ikke fullt s magisk som det frste. Jeg er uansett "litjpia" i familien, s jeg fr nok av oppmerksomhet, om ikke fullt s mye oppspilthet.

For ei uke siden var det bryllup og barndp i familien. Den yngste broren min (som forsvidt er tte r eldre enn meg) giftet seg med moren til sine to barn, som han har vrt sammen med i sju r. Bruden var i ei lita bilulykke to dager fr dagen, s var en smule forsltt, men bryllup ble det uansett og dagen ble da riktig s fin. Og i samme slengen dpte de nydelige minstejenta.

N skal jeg lade opp litt energi fr jeg begynner leke husmor. Marit kommer p besk i dag, og da str lasagne p menyen, etterfulgt av venninnekos med smgodt, TV og tull, og fr hun kommer skulle jeg ryddet litt. Men jeg kan vente litt fr jeg begynner.

Ha en god lrdag!
Idunn

Lasagnebilde lnt fra taste.com.au

Og tilbake til utgangsposisjon...

Jeg burde lage meg en slik pminnelse p mobilen om skrive her inne, for jeg er tydeligvis ikke i stand til huske det selv. Det er nok en tilvenningssak, tenker jeg. Jeg m bare bli vant til skrive igjen, s skal det nok ordne seg.

I dag har jeg en skalt lat dag. Jeg skal nok f tvunget meg til gjre litt smpjatt rundt om i leiligheten fr jeg tar kveld, men kroppen og hodet er generelt enige om ikke gjre noen ting i dag. I gr var jeg mer produktiv enn jeg har vrt p lenge (muligens noen gang), og jeg syntes det var herlig styre p, og fikk lagt meg god og sliten. Sov gjennom hele natten gjorde jeg ogs, og det er ikke ofte jeg gjr om dagen. I dag er jeg bare sliten. Ikke fysisk sliten, men hodet kjennes ut som det er stappet fullt av ull. Jeg klarer ikke helt fokusere p noe spesielt. Jeg gr p kjkkenet for rydde litt, men idet jeg skal til begynne ramler konsentrasjonen vekk og tusen bekymringer krangler om f skrike hyest inni hodet mitt. P en vanlig dag takler jeg problemene n etter n, og de som ikke kan takles der og da skyver jeg unna for hanskes med senere. Jeg setter opp lister, legger opp slagplaner og kjrer p med en optimisme og visshet om at dette klarer jeg, bare jeg ikke stopper opp. Verden gr ikke under, det er faktisk lys i enden av tunnelen. Men s hender det da at jeg stopper. Jeg gr tom for energi og optimismen trenger en pause. N har jeg gtt s lenge og sett fram til lyset som ville ns i juni. Jobbet meg igjennom s mange "det-m-bli-verre-fr-det-blir-bedre"-situasjoner, bare for nok en gang bli sltt i trynet av noe uventet, og ikke ha noe bedre se fram til likevel - bare en trist tilbakevendelse til normalen.

Jeg er kanskje teit som ikke sier noe om hvilke problemer jeg faktisk har. Beklager, men jeg har ikke noe behov for brette ut den slags detaljer om livet mitt (eller andres liv for den del) for hele Norges befolkning. Det er ikke noe farlig. Det er nok ikke verre enn hva de fleste her til lands sliter med, heller. Det er bare s sykt slitsomt at det ikke kan bli bedre, selv etter tre rs slit for f det til. Veldig kjipt nok en gang se drmmene flagre enda lengre vekk. Pgangsmotet svikter litt av og til. Men det kommer tilbake, og da kjrer jeg p med nye lister og slagplaner, i hp om n fram til dette beryktede lyset.

Men i dag... I dag lar jeg fortvilelsen ta litt overhnd. Man m ikke vre sterk hele tiden.
Denne sangen av Annie Lennox (fra Ringenes Herre sitt soundtrack) havner av en eller annen grunn alltid p spillelista mi nr jeg er i dette humret. Into the West:

Idunn


"They Called it Ragnarok" utdrag 2

Og S lenge klarte jeg blogge p daglig basis! Har ikke noen annen unnskyldning enn at jeg glemte skrive noe i gr - og ikke synes jeg en bedre unnskyldning er ndvendig heller. Jeg holdt i grunn p glemme det i dag ogs, s n er jeg bare smstolt av at jeg kom p det fr jeg gikk og la meg. Camp NaNoWriMo gr sin gang, uten at jeg skal pst jeg holder flge. Jeg skriver litt, men ikke p langt nr s mye som jeg m om jeg skal drmme om fullfre. Men det er ikke s viktig, egentlig. Det som betyr noe er at jeg skriver, og at jeg lar hodet jobbe og fantasere med noe konkret. Et lite utdrag:

The sea levels rose considerably. At least twenty metres, in seven years. Earthquakes, big and small, terrorised every part of the world, and new diseases ravaged communities along with old ones that no longer had any cures or medicines available. I watched my mother wither away with tuberculosis. My father never came back when he braved the storms to find a doctor. My youngest brother caught some virus that spread like the wind, taking down half our town before anyone realised it was there. Some of the neighbours, terrified out of their wits, set fire to the houses where the sick children were, ours included. That my other brother and me hadn't been infected didn't seem to bother them overmuch. We were still carriers. We were forced out into the blizzard that still hadn't relented, and we ran away from the place we'd lived our whole lives. Away from the people we thought we could trust, people who'd seen us grow up alongside their own children. We couldn't bring our youngest brother. He was too weak, wouldn't have made it an hour out in the cold. In the panic of getting ourselves to safety, we didn't allow the pain to set, but that night we cried like a set of toddlers. The guilt of abandoning him to the flames like that, it has never truly gone away after. Despite knowing he would have died anyway. Despite knowing it was probably a better death than he would have faced if the disease had been given time to kill him.

My other brother, the last remaining part of my family, didn't last long. It turned out he'd been infected as well, and once he found out, he left my side to die alone, not wanting me to see him suffer, hoping he hadn't infected me already. I still miss them, when I allow myself to remember. Most of the time I have to focus so on surviving, that there's nothing left of me to think of anything else. Not of the future, and definitely not of the past. I live, today. Many cannot say the same. And those who can, they all have the same sad stories. There's no point sitting around, feeling sorry for myself. Still, I wish my brothers were still with me. Would have loved for a last conversation with my mum. Would like to know what happened to my dad. Sadly, wishing for something doesn't help one bit.

Idunn

Les mer i arkivet August 2012 Juli 2012 Juni 2012
Idunn

Idunn

22, Skaun

Jeg er en ung dame som for tiden studerer arkeologi ved NTNU. Flyttet hjemmefra gjorde jeg da jeg var 17, og i juni 2009 flyttet jeg sammen med kjresten min i en flott treroms leilighet. I oktober '10 fikk vi den nydelige hunden vr, Aiko, og i desember '11 fant vi ut at vi skulle bli foreldre! Livet er ganske enkelt fantastisk. Ta kontakt p idunn90s@gmail.com

Arkiv

Lenker

hits