Se! Idunn blogger!

Det skjer ikke så alt for mye fra min side for tiden. Jeg er til stadighet sykemeldt fra jobb, mens jeg gjør mitt beste for å komme meg på forelesninger. Jeg har en og annen god dag hvor jeg er i nesten like god form som til vanlig, men så slår den hersens kvalmen til igjen og jeg er limt fast til sofaen på nytt. Det sier seg da selv at det blir lite å fortelle.

Likevel har jeg da litt nytt å kunne si. På tirsdag var jeg på første svangerskapskontroll. Gjorde ikke så mye annet enn å ta noen prøver, og det gikk kjapt unna. Jeg må tilbake å ta noen nye prøver til uka, for det kunne hende jeg hadde urinveisinfeksjon (noe legen ikke trodde, men de måtte være veldig obs på det under graviditet) og/eller svangerskapsdiabetes. På onsdag gikk turen til sykehuset, for jeg meldte meg på til et studie om svangerskapsforgiftning. Der tok jeg noen flere prøver, og fikk en gratis ultralydundersøkelse. Og der, inne i magen min, fikk vi se et seks cm langt nurk som lå og vinket. Tusen bekymringer falt til ro idet jeg fikk sett (og hørt) hjertet slå, og det var så herlig. I morgen er jeg 13 uker på vei, og siden jeg hadde såpass lav risiko for å utvikle svangerskapsforgiftning, slengte jeg meg på et annet studie i stedet, og dermed blir jeg å få en hel haug med ultralydundersøkelser fremover, og mye tettere oppfølging enn jeg ellers ville fått. Det kan et voksende mammahjerte like!

Men nå kom sannelig kjæresten inn med posten og der har jeg ikke fått mindre enn TO pakker (jeg mistenker ei Harry Potter-bok og et smykke), i tillegg til et brev fra sykehuset (som jeg mistenker er innkallelse til ordinær ultralyd), så nå skal jeg kose meg litt.

Idunn

(I uke 13 er forresten et foster på størrelse med en fersken. Og jeg har ikke bare LITT lyst på akkurat det der smågodtet heller...)

Da var jula over for denne gang og det nye året har tatt turen inn. Her ønsket vi 2012 velkommen med feber, tette neser, hosting, harking og oppkast, og det er jo hyggelig det. Jeg ligger fremdeles limt til sofaen 90 prosent av tiden jeg er våken, for denne kvalmen jeg har er kommet for å bli. Jeg slapp å jobbe i jula, da, for en tur til legen gav meg sykemelding ut desember, og oppfølgingstimen på mandag forlengte den ut januar. Det hadde vel strengt talt vært femti ganger bedre å kunne jobbe i stedet for å gå 24 timer i døgnet å lure på om "må jeg løpe på do nå? ... nei, går bra ennå... enn nå da?" Gjennom jula kom jeg meg uansett, kanskje med litt mindre mat enn jeg vanligvis pleier, men jeg levde og var ikke innlagt på noe sykehus på slutten av året og det var i grunn suksess nok for meg. Ikke er det stort å gjøre med dette "viruset" heller, annet enn å ta tiden til hjelp. For hva dette er har jeg jo tross alt visst en stund, selv om jeg har prøvd å holde kjeft om det. Nå vet derimot hele familien det, samt de nærmeste vennene (jula er kjekk sånn), så da kan jeg vel bare la nyheten spre seg til resten av Norge også (for det er jo SÅ mange som leser dette ;) ). Det som har fått magen min i opprør er en aldri så liten inntrenger som ser ca. sånn ut. Og med den nyheten sluppet ønsker jeg dere alle et godt nyttår!

Begynner jula å nærme seg, tro? Gleder meg like mye til julaften i år som alle andre år, til tross for at jeg denne gang skal jobbe, og dermed blir å gå glipp av både askepott, reisen til julestjernen og grøt med mandel i. En god middag vil jeg uansett få, og en koselig stund med svigerfamilien samt spenningen rundt pakkene, som ikke forsvinner uansett hvor gamle man blir. Den store humørdemperen har hittil vært eksamenene. Hadde tre skriftlige eksamener og enn innlevering av hjemmeeksamen i løpet av én uke. Nå er det bare en skriftlig eksamen igjen, så er det slutt. I år som alle andre år har jeg også blitt dårlig som oppvarming til jula. Ikke influensa i år, men muligens et magevirus, for herregud hvor kvalm jeg er. Nå ligger jeg i sofaen og synes synd på meg selv for fjerde dag på rad, men kvalmen gir seg ikke for det. Så lenge jeg får i meg mat bryr jeg meg ikke så hardt, men det spørs om ikke det må til med et legebesøk om ikke så lenge.

Er det forresten flere enn meg som har kjent blodet koke etter å ha lest artikkelen om barna som ble forbydd å ha på nisselue på skoleavslutning? Gammelt nytt nå, greit nok, men hva er det som skjer? Får ikke nordmenn i Norge holde på sine tradisjoner, fordi andre kulturer skal kunne holde på sine? Sist gang jeg sjekket ble ikke muslimer kristne av å se folk med nisseluer, noe mer enn kristne automatisk blir muslimer av å se kvinner gå med hijab. Og blir de støtt av det - tough luck. Lykke til med å komme deg gjennom livet om du knekker sammen av noen andres hodeplagg. (Og før noen leser mer inn i dette enn er skrevet: nei, jeg har ingenting imot andre religioner eller kulturer. Jeg er derimot sterkt imot denne norske rektoren som forkaster sitt eget lands tradisjoner fordi det "kan støte noen". I hele mitt liv har ingen av mine utenlandske venner kommet til meg og bedt meg ta av nisselua fordi den går imot deres tradisjoner.)

Idunn

Så er jeg ikke den dyktigste til å følge noen form for plan, det er vel bevist, eller hva? Jeg har ikke forsvunnet da. Er bare litt overalt og svirrer. Nå sitter jeg i det som egentlig skulle vært den heftigste eksamenslesinga, men har aldri vært så ukonsentrert før. Uansett hvor hardt jeg prøver å lese, flakser tankene over til noe HELT annet, og eksamen ser mørkere og mørkere ut for hver time som går. Kan ikke eksamenstiden bare være ferdig, så kan jeg nyte jula med gode venner og familie, vaske leilighet og pynte og kose meg. For ja, jeg ser faktisk fram til å vaske leiligheten ordentlig, men har ikke samvittighet til det når jeg har flere bøker jeg må presse meg gjennom innen fredag. Litt feilvurdering å ta turen innom bloggen, kanskje? Jeg kunne jo definitivt utnyttet tiden bedre. Men sånn er det når surrehodet tar over for det rasjonelle hodet på idiotiske tidspunkt. Jeg får trøste meg med at jeg kan ta eksamen opp igjen om det går fullstendig til helvete. Og glede meg til jul.

Ha en strålende onsdag, folkens!

Idunn

Jeg har oppdaget tumblr. Og etterdilter som jeg er har jeg da også lagd meg bruker der. Hvor mye tid jeg kommer til å bruke på bloggen er dermed litt usikkert, men det er bare å følge med her, så ser dere i alle fall at jeg lever:

Dumdum want gumgum!

Jeg ble rett og slett litt forelska i det der konseptet. Tudls.

Håhå, jada, jeg er tilbake, men jeg har vel ikke påstått jeg skulle bli flink til å blogge regelmessig. Nå har det gått i et siden sist innlegg, så jeg har vel strengt talt ikke hatt tid til å sette meg ned å skrive heller, og idet jeg skriver dette er det nok også multitasking på gang. Det er Machiavelli, Hobbes og Locke som står på leselista, akkurat ferdig med Newton og gruer meg allerede til Kant. Hurra for filosofi, sier jeg bare. Godt (og skremmende) at det er mindre enn to måneder igjen til jeg er ferdig med faget.

Videre til utfordringen. En sang som minner om en hendelse. Det finaste eg veit, av Hellbillies

Hendelsen jeg tenker på er bryllupet til broren min. Det er det første og eneste bryllupet jeg har vært i, og det var nydelig. Maten var god, talene kjekke, underholdningen bra og selskapet upåklagelig. Det jeg likevel husker aller best er seremonien i kirken. En god venn av brudeparet, som en overraskelse til bruden, spilte gitar og sang denne sangen, og jeg tror ikke det var et tørt øye i hele rommet.
Siden den dagen har de fått en datter, som har begynt i barnehage, og sønnen har begynt på skole. Herregud, som tiden flyr!

Da jeg våknet i morges hadde jeg vondt i nesten hele kroppen. Jeg skjønte jo hvorfor, for på onsdag morgen klarte jeg å tryne glamorøst i innkjørselen vår, og fikk som resultat skrubbsår inni begge hendene, på baksiden av den ene hånden og i panna. Jeg går ikke i bakken ofte, men når jeg først gjør det, gjør jeg det ordentlig, altså. Litt senere på dagen oppdaget jeg at det var litt vondt i hele den venstre armen, og det var jo ikke så rart, for det var jo tross alt den jeg landet på. Hvorfor jeg skulle våkne med vondt i ryggen, magemusklene, hoftene og den venstre leggen er jeg litt mer usikker på, men jeg fikk i alle fall oppdaget skrubbsåret på magen mens jeg lå i senga og funderte.

Nok om det. Jeg tenkte egentlig jeg bare skulle slenge ut en sang som en god natt-melding. Satt og så gjennom gamle innlegg og fikk en trang til å gjøre ferdig den utfordringen jeg drev med i slutten av mars. Da fortsetter jeg like greit der jeg slapp, altså:

day 06 - a song that reminds you of somewhere

Nesten alle sanger jeg hører minner meg om et sted eller en person, men kan vel nøye meg med å nevne denne ene. Sangen er Follow Me av Uncle Kracker, og stedet er Love Boat på Kypros. Jeg var femten da pappa tok med meg, en venninne av seg og datteren hennes til Kypros for å være i to uker. At pappa skulle dra noe sted som helst kom som et lite sjokk, for han dro jo aldri lenger enn en svipptur til Sverige i ny og ne. Men det er vel strengt talt ikke poenget. I løpet av turen falt jeg litt pladask for den britiske DJen som holdt til på denne karaokebaren, Love Boat, og han sang denne sangen helt nydelig. Det var også i denne baren jeg drakk alkohol for første gang, og her var det ikke snakk om å starte med noe smått - Idunn hoppet rett på spriten. Funket fint. Datteren til pappas venninne ble hypnotisert mens vi var der, og bildet av henne og 7-8 andre som tror de er crazy frog vil for alltid være fastbrent i hjernen min. Sweet memories.

God natt! 

Hele dagen i går gikk med til å skrive oppgave. Det er ikke overdrivelse en gang. Jeg stod opp, spiste frokost, gikk tur med dyret, fikset meg, dro til Dragvoll, satte meg ned med dataen, skrev til klokken 4, kjøpte middag og spiste med noen andre sistelitenskrivere og fortsatte å skrive til klokka 9. Inni der et sted fikk jeg i meg en koffeindrikk (fresh, siden kaffe ikke vil slutte å smake møkk) for ikke å sovne fra hele greia, og var som resultat i hundre fram til jeg la meg litt før to på natta (fordi jeg skjønte jeg måtte få meg litt søvn, ikke fordi jeg på noen som helst måte var sliten). Klokka 9 dro jeg hjem, og begynte på med skrivingen litt før 11, og holdt det gående til jeg tok kveld. Nå skal det sies at mye av den såkalte skrivingen gikk ut på å stirre ut i lufta, og håpe ordene på mirakuløst vis skulle hoppe opp på skjermen av seg selv, men jeg ble da ferdig. Klokken halv åtte i morges ble oppgaven levert, hele sju timer før fristen. Helt greit, det altså.

Ellers kan jeg jo meddele at jeg nok en gang ser fram til å presse ut 50 000 ord på en måned, og at jeg heller ikke i år aner hvordan jeg skal få til til det. Det er jo ikke sånn at jeg har fire eksamener i begynnelsen av desember eller no (sarkasme, mon tro?).

Men jøss da, nå må jeg se til å komme meg i seng. Det kan umulig være bra å sove så lite to dager på rad. Jeg gjorde det sjakktrekket å se moulin rouge i stad (når gubben har lagt seg, vet du), og sover alltid så godt etter å ha latt tårene trille litt. Jeg hadde virkelig glemt hvor sykt trist den filmen er, husket nesten bare de koselige tingene. Selektiv hukommelse tror jeg vi kaller det. Legger med "Come What May" av Ewan McGregor og Nicole Kidman i håp om å sende flere inn i den gladtriste stemningen jeg plutselig befinner meg i.

God natt, og sov godt!

Da er det litt under et halvt år siden jeg erklærte bloggen død. Nå er det tid for gjenopplivning.

Månedene som ledet opp til, samt månedene etter jeg avsluttet bloggingen, var tøffe. Er det noe jeg aldri har vært komfortabel med, er det å vise at jeg sliter. Jeg vil ikke huskes som klagende og negativ. Jeg er jo ingen av delene. Når folk tenker på meg vil jeg de skal se ei glad, ung dame som vet å verdsette alt hun har - fra de små tingene til de enorme. Det har jeg også alltid gjort, men for seks måneder siden var det vanskeligere å gjennomføre, og den kjæreste samboeren min var vitne til flere sammenbrudd når det bare var oss to til stede. Det er ytterst få personer her i verden jeg tillater meg selv å vise den siden til.
Nok om det! Det var da, og nå er nå. Livet er på plass. Timeplanen er til enhver tid pakket full med ting å gjøre, jeg har blitt kjent med en haug fantastiske mennesker, og økonomiproblemer er snart borte for godt. Savnet etter det gode, gamle barndomslivet er borte, og jeg nyter tilværelsen som arkeologistudent. Mitt største problem om dagene er at arbeidstider har en stygg tendens til å passe dårlig, men jeg har tro på at det problemet løser seg med tiden.
Som sagt studerer jeg nå arkeologi, og det er fantastisk morsomt. Klassen er en absurd samling sterke personligheter, og jeg har ganske enkelt ikke noe negativt å si om noen av dem. Digger dem! Pensummengden er til å gråte av, og enkelte fag likeså (nå trenger jeg vel strengt talt ikke nevne hvilke(t) jeg sikter til), men viljen til å fullføre er sterk, selv om jeg tydeligvis har glidd rett tilbake til å være prokrastineringsdronning. Akkurat nå, for eksempel - jeg burde jobbe med øvingsoppgaven som skal være innlevert innen klokken fire i overimorra, som jeg er LANGT fra å være ferdig med, men da går jeg jo glipp av sistelitenpanikken, og hva er vel moro med det?

I tillegg til å studere jobber jeg deltid på kiwi, så jeg har gleden av å sprade rundt i den nydelige, grønne uniformen mellom åtte og 24 timer i uka. Det er koselig det, altså, og folka er sykt greie der også, men jeg må nok innrømme at jeg ikke hadde vært der hadde jeg hatt økonomi til å la være. Studiene er jo i grunn tidkrevende nok i seg selv. Men som man sier: Må man, så må man, og i forhold til hvordan det har ligget an timeplanmessig tidligere, vil jeg påstå dette er et luksusproblem. Dessuten er det jo faktisk ganske få som har det like bra som du og jeg (for å sitere godeste bloggvenninne Maria, som jeg forresten ikke har fått gratulert med idolgreiene før nå, så: Gratulerer så MYE med å gå videre til finalen - du fortjener det så jævlig, for å si det mildt... Jeg har klart å være opptatt hver gang du har vært på TV, men har fått deg med meg på nett i ettertid.)
Men dette får være bra for nå - jeg har jo tross alt en oppgave å skrive! Platon og Aristoteles, here I come!

Bilde 1: Meg i påska.
Bilde 2: Vennegjengen fra ungdomsskolen.
Bilde 3: Togaparty med arkeologifolket - Gotta love it!
Bilde 4: Maria Mohn i Idol!

I dag begynte fingrene mine å krible. Ikke pga. en overdreven blogglyst eller noe som helst lignende, for jeg holder meg fremdeles til at denne bloggen er avgått med døden (eller i verste fall befinner seg dypt i koma et sted). Nei, fingrene kriblet i rent sinne, og jeg må rett og slett få det ut. Siden fem-tiden på fredag, da jeg satte meg ned for å sjekke almenntilstanden har jeg gått gjennom sjokk, uforståelse og noe som nærmest kan sies å være raseri. Jeg har vært så heldig å ikke kjenne noen av de innvolverte i tragedien som fant sted i Oslo og på Utøya, men jeg merker dette utysket av en mann har fornærmet meg på et høyst patriotisk nivå, for ikke å snakke om et menneskelig og humanistisk sådan.

Da jeg så den første artikkelen om eksplosjonen i Oslo trodde jeg det var en spøk. Sånt skjer ikke i Norge. Jeg tenkte noen måtte ha hacket seg inn på dagbladets nettsider, for gudene vet det har vært mye av den slags rundt om i verden i det siste, men nei - vg og adressa kunne skrive om den samme hendelsen. Nyhetskanalen ble skrudd på, og samboeren og jeg satt i nummen stillhet og så på bildene av det som kunne vært en krigssone. Det var ikke vanskelig å skjønne hvem som kom til å få den umiddelbare skylden, for hvem andre enn muslimer kunne vel stå bak noe sånt? Vissheten om at den fordømmelsen kom til å finne sted gjorde meg sint, og jeg sa til Knut Haavard at dette like gjerne kunne vært gjort av en høyrefanatiker som var lei av politikken som ble ført i Norge. Samtidig snurret tankene rundt, for om noen faktisk ville ta knekken på ledelsen her til lands, var det vel en smule idiotisk å sprenge bygget mot slutten av en fredags arbeidsdag, midt i fellesferien. Tankene ble feid bort i en krok sammen med andre paranoide tanker jeg har bygd opp gjennom å se for mye på serier som NCIS, Criminal Minds og Bones, og jeg roet meg med tanken på at gjerningsmannen rett og slett må ha vært gunstig treg i topplokket. Så kom ryktene om skyting på Utøya. Norge er et godt, trygt og fredelig land å bo i. To tragedier som dette finner ikke sted samme dag. Én tragedie som dette finner ikke sted! Den ekle tanken spratt opp i hodet nærmest umiddelbart. Avledning. Bomben i Oslo var ikke ment som mer enn en avledning, men for lille Norge var avledningen det verste som hadde hendt på flere tiår. Hvem kunne tro noe mye verre lå i vente?

Da jeg la meg var gjerningsmannen tatt. Ti var bekreftet omkommet på Utøya. Til sammen 17 menneskeliv revet bort på én og samme dag. Noe liknende har ikke skjedd i Norge siden andre verdenskrig. Da Knut Haavard kom hjem fra nattskiftet, når nå enn dette var, hadde dødstallet på Utøya steget til 80. Det tok tid før tallet sank inn. Det var meg uforståelig. Sinnet kom i kok. Jeg kjente ingen av de omkomne, ingen involverte, og så vidt jeg vet, ingen pårørende. Jeg var først og fremst sint på landets vegne. Hvordan kan en av våre egne komme å gjøre noe sånt, for så å påstå at det var nødvendig? 92 mennesker har mistet livet på grunn av denne spyfluas handlinger. La oss ikke gi han tilfredsstillelsen av at dette vil forandre samfunnet i hans retning.

Da jeg la meg var gjerningsmannen tatt. En feig dritt som har besudlet det jeg alltid har vært stoltest av over det lille landet mitt. For jeg er stolt av dette landet. Jeg er stolt av friheten, av demokratiet, av den gratise helsetjenesten og naturen. Men mest av alt er jeg stolt av tryggheten. Ingenting skjer i Norge. Menneskene som bor her er jordnære, intelligente og omsorgsfulle. Det ville aldri falt inn for en nordmann å gjøre noe så groteskt som det denne mannen har gjort. Den tryggheten skal han for i helvete ikke få ta fra meg. Jeg håper resten av Norges befolkning fortsetter å være de intelligente, omsorgsfulle personene de alltid har vært, og at en hendelse som dette ikke sender oss i den samme paranoide retningen som vi har sett så mange andre land gå i. For guds skyld, ikke la en feig massemorder ta fra oss friheten vi er så glade i. Ikke la skylden hvile på noen andre enn skapningen som lo mens han myrdet over 80 unge mennesker.

Mine tanker går til alle omkomne, savnede og pårørende. Jeg har ikke ord.

Foto: Elisabeth Sparre Alnes. Dagbladet.no.